For mange herrens år siden, -flere enn en egentlig vil huske, -startet en gjeng hundevenner en uoffisiell hundeklubb,
i den hensikt å kunne ta opp til debatt, seriøst og ikke fullt så, ethvert tema forbundet med hund. Det var
uregelmessige møter hjemme hos de utvalgte medlemmene, hvor høylydte, spirituelle diskusjoner ble godt hjulpet
av at strupene som regel smurtes av edle dråper. Vi var alle lei av krangel og konkurransementalitet i eksisterende
klubber, og hadde funnet ut at det ville fungere mye bedre i en raseklubb hvor ingen eksemplar av rasen fantes på
våre breddegrader.Naturligvis kunne vi ha valgt Xoloitzcuinttle, men siden ingen av oss visste hvordan dette skulle
uttales, falt valget på en tiltalende, middels stor italiensk hund ingen av oss hadde sett annet enn på bilder; Lagotto
Romagnolo. Lagottoklubben levde i mange år, fikk hang-arounds og wannabes, egen chatteside og diskuterte
alvorlig sin første utstilling,- vi hadde jo både erfarne dommere, ringsekretærer og arrangører i vår midte,- men uten
hunder, naturligvis, siden ingen lagotto fantes nord for Italia. Dere skjønner dette begynner å bli noen år siden!
Da de første lagottoene kom til Sverige, fulgte vi ivrig med i deres utstillingskarrierer. Vi sto oppslukte ringside på
Verdensutstillinger for å se en større samling av rasen og diskuterte meritter ved ulik frisyrestil. Vi var alle enige i at
en lagotto som så ut som en kjempesvær bichon frisée ikke ville få innpass i vår klubb, i alle fall. Heldigvis var den
første verdenskongressen for lagottoene enig med oss! En dag kom det innbydelse til klubbmøte på Lundamo, hos
Arne Foss. Der ventet en overraskelse oss; landets første lagottovalp, Cobby¹s Maldini fra Renée Sporre Willes.
Jeg fikk den glede å være dagmamma både for ham og nr 2 i klubben, Mena, og har et stort hjerte for rasen.
tre eksemplarene til Sverige, hvor Renée Sporre Willes og mannen Torsten Widholm har vært en drivende kraft bak utviklingen,
både der og internasjonalt.
Rasen var opprinnelig en vannapporterende hund, i slekt med den spanske og portugisiske vannhunden, med røtter tilbake til
barbet, som også er puddelens stamfar. Men da våtmarkene i Romagna ble drenerte for å kvitte seg med malariamyggen, falt
arbeidsoppgavene dens bort. For ca 150 år siden begynte man derfor i regionen å avle bort jaktegenskapene og i stedet
omskolere den til bruk som trøffel-hund. Rasen har en fantastisk god nese, noe som fremdeles er deres adelsmerke. Trøffelen er
en sopp som vokser 10-20 cm under jorden, i symbiose med eiketrær. Den har en utpreget, sterk aroma og kan oppnå en
kilopris mange ganger gulls. I motsetning til grisen, som også brukes til å lete trøfler, så er ikke lagottoen interessert i å spise av
fangsten, så en god trøffelhund kan også være verd sin vekt i gull. Akkurat som vår buhund, så var lagottoen en hund som bare
fantes der, på landsbygden, uten at noen tenkte over hvordan den så ut eller at det var noe spesielt med dem, de verdsattes for
sine arbeidsegenskaper.
Først på 70-tallet ble man oppmerksom på at den opprinnelige typen holdt på å bli borte pga innkryssing av alle slags andre raser.
Derfor begynte dearbeidet med å samle inn hunder av «rett modell», stiftet en raseklubb og arbeidet for å få rasen anerkjent.
Lagottoen skal være en middels stor, smidig hund av normal bygning, moderat på alle vis, med rund skalle, hengende ører og
relativ butt og bred snute, noe som forsterkes av bartene,- den minne rmeg om Dyret i Muppetshow med sitt vegg-til-vegg smil.
Halen er lang og lystig, ikke for høyt ansatt. De kommer i alle farger og kombinasjoner, bortset fra svart. Rasen skal ikke ha gen
for svart pigment, så alle snuter og øyenkanter er brune, fra helt mørkt til nesten kjøttfarget, i samsvar med pelsfargen. Pelsen er
tett krøllet og skal holdes relativt kort. Den er lettstelt,- skal aldri kardes ut eller gres, og smussavvisende,- alt som setter seg fast i
pelsen faller av igjen når den er tørr hjemme i egen kurv. Den er vennlig mot andre hunder, ikke kranglevoren, kjærlig mot egne,
men kan være reservert mot fremmede, lettlært og arbeidsvillig, med lite jaktinstinkt, slik at de holder seg til sin eier og familien når
løs ute på tur. Den egner seg ypperlig både på agilitybanen, i lydighetsringen og i sporprøver og har på disse få årene etablert seg
som en høyt premiert utstillingshund. Ikke rart den raskt ble en populær rase. Sammen med Australian Shepherd er det kanskje
den rasen som vokser raskest i Norden. Siden den første kom til landet for ca 7 år siden har antallet vokst raskt til det nå er
registrert 240 lagottos i Norge, og det er venteliste for valper. I 2005 er 45 hanvalper og 23 tispevalper født. I Sverige finnes det
ca. 1800 lagottoer, i Finland 600-700, dette bare på ti år.
seg, tok kontakt med NKK og fikk vite hvordan man går fram for å stifte en ny raseklubb. Det nødvendige antall medlemmer var
fort vervet, lover og samarbeidsavtale med NKK godtatt og et interimstyre på plass. Fra 1.1.2006 er Norsk Lagotto Romagnolo
Klubb en offisiell samarbeidspartner med NKK.
I Trondheim har klubben allerede startet med aktiviteter. Fra i sommer har 10-15 hunder og kanskje 3 ganger så mange
mennesker møttes en gang i måneden for å dyrke sin felles interesse for rasen. For her er hele familien involvert, det er en typisk
familiehund som går godt sammen med barna i lystig lek. Til hvert møte er det et program, men det viktigste er at hundene møtes
og har glede av hverandres selskap. Da jeg var til stede møtte 3 hannhunder, 7 tisper og to valper. Alle lekte lykkelig sammen uten
et eneste knurr eller tegn på dominans. Vi møttes en søndag ettermiddag nær jul i Bymarka, ved et gapahuk, med gnistrende bål
som holdt oss varme i vinterkulden, gløgg og pepperkaker, og tema var kontakttrening. Barna hadde med kjelker og akebrett, slik
at unger og bikkjer var en eneste, lykkelig mylder i snøen og bakkene. Det så ikke ut som om det var noe problem med kontakten
i utgangspunktet, ingen hunder viste tendens til å ville stikke lenger vekk enn at de hadde øyekontakt med eierne. Det viktigste så
ut til å være det sosiale, både for hund og eier. Det at det fins flere aktive oppdrettere i området gjør det lettere å få igang slik
aktivitet, siden alle har god kontakt med sine valpekjøpere i distriktet.
